Historien og utviklingen av varmgalvanisering

Varmgalvaniseringer en svært effektiv måte å beskytte metall mot rust. Den er mye brukt på alle typer metallkonstruksjoner på tvers av ulike bransjer. Prosessen innebærer å dyppe metaller som stål, rustfritt stål eller støpejern i smeltet metall eller legering for å lage et beskyttende belegg. I dag står den som den mest populære og kostnadseffektive overflatebehandlingen for stål over hele verden.

Oppfunnet på midten av 1700-tallet, utviklet varmgalvaniseringsstål seg fra tidligere sinkbeleggingsmetoder og har nå blitt brukt i nesten fire århundrer. Til i dag er det fortsatt den vanligste og mest vellykkede teknikken for å forhindre stålkorrosjon.

1742

Dr. Jean-Baptiste Malouin gjennomførte de aller første eksperimentelle forsøkene på varmgalvaniseringsstål og presenterte sine banebrytende funn for det franske kongelige akademi.

1837

Stanislas Sorel fra Frankrike søkte patent på varmgalvanisering av stål. Han introduserte ideen om å bruke galvanisk beskyttelse for å forhindre at stål ruster, noe som innebar å belegge jernoverflaten med sink. Samme år i Storbritannia patenterte William Crawford en galvaniseringsmetode som brukte ammoniumklorid som flussmiddel. Takket være mange forbedringer gjennom årene, brukes denne grunnleggende teknikken fortsatt i dag.

1931

Tadeusz Sendzimir, en briljant polsk ingeniør og en ruvende skikkelse innen moderne metallurgi, bygde verdens aller første kontinuerlige varmgalvaniseringslinje med en hydrogenreduksjonsmetode i Polen. Han sikret seg et amerikansk patent for denne prosessen, og i 1936-1937 var linjer i industriell skala som bar navnet hans oppe og går i både USA og ved Maubeuge stålverk i Frankrike. Dette gjennombruddet åpnet et helt nytt kapittel for kontinuerlig, høyhastighets og toppkvalitets galvanisering av stålbånd.